Ingvild er 33 år og lærer. Et ras av følelser settes i sving når en kollega karakteriserer reaksjonen hennes på en liten episode på lærerværelset, som selvopptatt. Hun vet fra før at hun er passiv og feig, og inne i seg anklager hun moren for dette, men sinne er en forbudt følelse. Hun lengter fortsatt etter en nærhet moren aldri evnet å gi. Mennene er stort sett fysisk fraværende, men allikevel følbart til stede i Ingvilds oppvekst. Moren er sint på menn og befolker Ingvilds liv med «helter» og «skurker», morens far og farfar var heltene, men sviktet ved å dø unge, Ingvilds far og farfar var skurkene, for ikke å snakke om stefaren.

Hun er vokst opp med mormorens eventyrlige fortellinger fra barndommen i Nordland, og ungdomstiden på Kongsberg, der hun møtte mannen sin. Ingvilds farfar og farmor var på feil side under krigen, splittelsen i familien er en vond bør. - Hun dykker ned i historiene om de som gikk foran, drevet av ønsket om å forstå. Hun beretter parallelt om morens og farens slekt fra 1870-årene og frem til 1940. I bokens siste del følger vi Ingvilds oppvekst i Oslo fra slutten av krigen til 1970-årene, med tråder tilbake til fortellingene om slekten.