Romsdalsmannen Egil Magne Hovdenak var 25 år da han reiste på dugnadleir i Algerie i 1952. Som pasifist og militærnekter like etter krigen i Norge, ville han gjøre en praktisk innsats for fred. Året etter reiste han tilbake alene og drev frivillig helsearbeid i ti utarmete landsbyer i de kabylske fjellene. Møte med berberne i den franskstyrte kolonien ble starten på et livslangt vennskap og et engasjement for utviklingsarbeid basert på samarbeid med lokale krefter og folkets egne initiativ. Etter den blodige frigjøringskrigen og Algeries uavhengighet i 1962 vendte Hovdenak tilbake til sine venner i fjellene sammen med kone og to små barn. Norske og europeiske kvekere hadde tatt ansvaret for et utviklingsprosjekt, og frivillige fra flere land ble rekruttert.

I denne boka forteller Hovdenak om hva som drev ham til handling. Han forteller om utfordringene med å lede en gruppe frivillige som skulle bidra til gjenoppbygging og utvikling av en krigsherjet kommune i Kabylie. Tradisjonelle forestillinger om hvordan utviklingshjelp utenfra skulle drives var en hindring. Hovdenak avviste tanken om ferdigsnekrede prosjekter som skulle tres ned over hodene på lokalbefolkningen. Han var en pioner i å utforme en utviklingsstrategi basert på lokale ønsker, behov og initiativ, og på nært samarbeid med landets myndigheter.

Boka er en enestående fortelling om hvordan gjensidig respekt, kulturforståelse og vennskap danner grunnlag for godt samarbeid mellom kvekerne og folket i Kabylie. Det skaper mulighet for fortsatt framgang med folkets egne krefter.

Den som har venner i fjellet har ingenting å frykte i lavlandet

(Kabylsk ordtak)