Helt siden 1990-tallet har Statens vegvesen påstått at de har fått bevist vitenskapelig at  vegsalting reduserer ulykkestallet i størrelsesorden 20-40 % og at man derfor må akseptere noe negativ miljøpåvirkning. Dette påståtte vitenskapelige arbeidet ble videreført ved etablering av et forskningssenter ved NTNU i Trondheim som produserer master- og doktorgrader i vegsalting.

Påstanden om ulykkesreduksjon har stilltiende blitt akseptert av Havarikommisjonen, Politiet, Trygg Trafikk, bilorganisasjoner, miljøorganisasjoner, forsikringsselskaper, regjeringer og Storting. Politisk har det også vært argumentert med at salting reduserer brøytekostnadene.

Boken tar et kraftig oppgjør med vegsaltingen og med ulykkesundersøkelser der salting har vært involvert.

Lars Erik Bønå, forfatteren av denne boken, har fulgt vegsaltingen tett helt fra 1970-tallet og hevder ut fra sin faglige bakgrunn at de påståtte vitenskapelige bevisene ikke henger på greip, at saltingen tvert imot er trafikkfarlig og miljøskadelig og at den ødelegger natur, avlinger, veger, bruer, veginstallasjoner og kjøretøy. Disse negative effektene framkommer ofte først mange år senere.