Dette er min og min families historie. Det var en engelsk- og jødevennlig NS-familie som slet seg ut og ga en formue til beste for landsmenn i okkupasjonstiden. Etter at verdenskrigen var slutt opplevde de å bli straffet så hardt at selv jeg som ble født i 1948 fikk merke det. De ble satt i en håpløs økonomisk situasjon. Det ble desto verre fordi de i 12 år ikke kunne disponere fritt over det de tross alt skulle råde over. Det gjorde representanten for Erstatningsdirektoratet. De hadde med god grunn den beste samvittighet. Men de opplevde at illegale (ulovlige) handlinger ble legalisert og legale (lovlige) handlinger straffet etter «provisoriske anordninger»/lover som berodde på brudd på grunnloven og annen norsk og internasjonal lov. De opplevde seg som syndebukker for andre som hadde mindre grunn til god samvittighet enn dem. Jeg vet ikke om en eneste anklage mellom de to parter under annen verdenskrig i Norge som ikke er gjensidig. Forholdene ble heller ikke bedre av at de dømte ikke kunne la være å la det skinne igjennom at de opplevde seg som rettferdige i motsetning til sine dommere og andre myndighetspersoner.

Jeg er beskyldt for å uttale meg mot bedre vitende, og at jeg «er i utakt med alt vi vet om NS». Tilsvarende ble min mor Lucie beskyldt for av en hovedfagsstudent hun var kilde for om det kristne fellesskap hennes far var med å danne i 1941-42 og som hun deltok i resten av livet. Hun var medlem av Nasjonal Samling fra 1936 og fylkesleder for NS-kvinnene i Telemark fra 1942 og stolt av det resten av livet. Sannheten er vel heller at jeg har kunnskap og erfaringer få andre har, og derfor er skeptisk til alt andre har lært og tror på.