Jeg har lenge følt at jeg går uten oksygen. Jeg har pustet litt forgjeves, fordi jeg ikke har hatt noen å puste for lenger. Jeg eier mine egne åndedrag, ja, men jeg ønsker liksom å dele dem med noen. Heldigvis er det noen som noen ganger puster litt på meg, i nakken, midt i et kyss, sene kvelder og lange netter. En vårdag, og en høstkveld. Det gir meg så vidt nok.

Men endelig forstår jeg, at jeg bør puste for meg selv.

Og det bør du og.

Noe vet jeg da: Jeg vil ikke bare puste for å overleve, jeg vil leve.

F deg F dette F meg

En bok med multiple tekster i en seksdelt tidslinje som strekker seg fra sorg til selvsikkerhet.