Jeg husker åssen jeg sneik meg innpå huset til Berner for å prøve å bli venner med Bris igjen. At jeg la meg ned et stykke fra, og åla meg bortover mot kjellervinduet hennes. Det var sommer og enda mer villnis enn ellers, det lukta jord og brennenesle, det stakk, det brant, alt levde. Først så jeg ikke noe, men så oppdaga jeg Bris, hu lå rart. Hu lå på gølvet, med arma vridd innunder seg, som om hu skulle vært bindt og ikke kunne ta seg for, men sånn var det jo ofte, hu bare datt, blei ei filledokke, umulig å stoppe.

Fortellingen om Bris er en lavmælt og gripende roman om vennskap, utenforskap og tap.
Den er fortalt fra perspektivet til en ung jente som flytter fra byen til en liten bygd. I sentrum står relasjonen mellom jeg fortelleren og Bris – en gåtefull, sårbar og karismatisk jente som bor i nabohuset. Fortelleren blir trukket inn i Brisverden, og gradvis utvikles et komplekst og ambivalent vennskap.

Fortellerstemmen er original og rik på sanselige detaljer og psykologiske nyanser, noe som gir romanen litterær tyngde.