I 1987 ble Sametinget etablert som et rådgivende organ for Regjeringen. I dag er Sametinget et rikspolitisk organ med beslutningsmyndighet og forvaltningsmakt. Stortinget har åpnet for at Sametinget på eget initiativ kan involvere seg i politiske beslutningsprosesser innen tilnærmet alle statlige politikkområder. Dette skaffer Sametinget politisk makt og innflytelse på bekostning av kommunale- og fylkeskommunale organer.

I meldingen om «Sametingets virksomhet i 2014» oppsummerer Regjeringen Sametingets posisjon i samfunnet slik: «Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, Regjering, departement og direktorat». Det var aldri meningen at Sametinget skulle inneha denne fremtredende posisjonen i offentlig politikk og forvaltning. Dette misforholdet er gjenstand for grundige drøftelser i boken.

Gjennom brennaktuell, faktabasert dokumentasjon påviser forfatteren hvordan koblinger mellom de parolepolitiske begrepene «urfolk» og ILO-konvensjon 169 sikrer Sametinget politisk makt og innflytelse i politikkutviklingen også i sentrale innenrikspolitiske saker i tiden, langt ut over det bl.a Sundvolden-erklæringen til den nuværende Høyre-FrP-regjeringen legger opp til.

I boken trekker forfatteren frem konkrete politiske tiltak og reformer som eksempler på en samfunnspolitikk med etnisk slagside. Det hviler en verdipolitisk dimensjon over samepolitikken eller avstamningspolitikken som forfatteren også omtaler den som. Han argumenterer for en åpen, dyptpløyende og lidenskapsløs drøftelse av forholdet mellom storsamfunnet og den samiske folkegruppe fremover. Skal en holde fast på en av bærebjelkene i den demokratiske ide eller skal en fravike prinsippet om politisk likeverd, som en faktisk gjør, når en gir personer av samisk avstamning permanente, politiske privilegier og særrettigheter?