«Et ualminnelig Talent og en dyb, inderlig Kunstopfatning», skrev stipendkomiteen om billedhuggeren Hans Budal i 1855.

Lorentz Dietrichson regnet ham i 1866 som den mest begavede blant de unge norske kunstnerne, ved siden av Julius Middelthun. Han ble født i fjellbygda Budal i Sør-Trøndelag i 1830, utdannet seg på Kunstakademiet hos Jens Adolf Jerichau i København, og skapte sine viktigste verk gjennom ti rike år i Roma. Som senklassisist i overgangen mot realismen levde han i tett samspill med de andre kunstnerne i de pulserende storbymiljøene i København og Roma.

Han ble bare 48 år gammel. Alvorlig sykdom bremset hans lovende karriere, og denne rikt begavede billedhuggeren ble nesten fullstendig glemt etter sin død.

I dag er Hans Budal i ferd med å løftes frem fra glemselen. Nasjonalmuseet har trukket frem arbeidene hans: Lekekamerat (1860) har fått plass i den faste samlingsutstillingen, Niobide (1862) ble vist på utstillingen Kopiens verdi våren 2026, og Badende pike (1863) er nylig konservert.

Kunsthistorikeren Åse Markussen har i ti år fulgt sporene etter denne begavede kunstneren. Resultatet er et nærbilde av hans personlighet, liv og kunst, satt inn i de levende miljøene som formet ham.