«Et ualminnelig Talent og en dyb, inderlig Kunstopfatning», skrev stipendkomiteen om billedhuggeren Hans Budal i 1855.

Lorentz Dietrichson regnet ham i 1866 som den mest begavede blant de unge norske kunstnerne, ved siden av Julius Middelthun. Han ble født i fjellbygda Budal i Sør-Trøndelag i 1830, utdannet seg på Kunstakademiet hos Jens Adolf Jerichau i København, og skapte sine viktigste verk gjennom ti rike år i Roma. Som senklassisist i overgangen mot realismen levde han i tett samspill med de andre kunstnerne i de pulserende storbymiljøene i København og Roma.

Han ble bare 48 år gammel. Alvorlig sykdom svekket de siste årene for en kunstner som kunne blitt et av norsk kunsthistories største skapende liv, og han ble nesten fullstendig glemt etter sin død.

I dag er Hans Budal i ferd med å løftes frem fra glemselen. Nasjonalmuseet har trukket frem arbeidene hans: Lekekamerat (1860) har fått plass i den faste samlingsutstillingen, Niobide (1862) ble vist på utstillingen Kopiens verdi våren 2026, og Badende pike (1863) er nylig konservert.

Kunsthistorikeren Åse Markussen har i ti år fulgt sporene etter denne begavede kunstneren. Resultatet er et nærbilde av hans personlighet, liv og kunst, satt inn i de levende miljøene som formet ham.