«Nei, det gjør bare vondt. Du er jo ikke virkelig her»,

svarer jeg. Han sender et spørsmålstegn tilbake.

Jeg svarer ikke.

Det går en lang time.

Jeg må holde meg fast i senga for ikke å gå ned til han.

Kenneth er i samme hus som meg. Det er siste sjanse til å si noe til han. Siste sjanse for resten av livet.

Jeg må gå ned og snakke med han.

Jeg klarer ikke dette.

Jeg er skapt for å leve her i verden uten hud, skapt for å få slag på slag.

Jeg strammer meg opp og går ned.

Det har vært en glede å skrive denne historien, en glede

å møte Maja og personene i hennes liv. Jeg håper boken

også vil gi deg en god opplevelse.

Vennlig hilsen Jorunn Strand Askeland