Dette er historien om trønderjenta Jorunn Aune som fikk poliomyelitt før hun kunne gå, og dermed aldri lærte å gå ordentlig. Hennes mer enn sekstiårige kamp for å bli mest mulig normal, ble i stedet historien om en jente og dame som aldri ble normal. Derfor endte hun opp som polio-propell, som OL-deltaker, hotelleier, mamma, kommunearbeider, grunder, pyntedokke, aktivist, skuespiller, turist og brannslukker. Hun ble sosial, klok, kranglete, drømmende, vågal, omtenksom, urokkelig, egosentrisk, empatisk, sympatisk, utfordrende, spennende, hensynsløs og romantisk.

Jorunn Aune fikk polio, det får man ikke lenger, iallfall ikke i Norge. Her får vi heldigvis bare Corona og Covid 19, heldigvis fordi skadene etter polioviruset var mye verre. Uten at samfunnet stengte ned eller tok særlig mange andre tiltak. Bortsett fra å sende dem til Danmark.

Jorunn Aune er alltid først i køen, og hater køståing. Ikke bare fordi hun er dårlig til bens, men fordi hun er fryktelig utålmodig. Og til tider utrolig masete. Og til andre tider umulig å være i hus sammen med.

Jorunn Aune har hatt mange oppturer, og enda flere nedturer. Både med hensyn til egne fysiske problemer, og i forhold til familie og barn. Men hun har alltid reist seg igjen, og hun står som en påle. En enslig påle er ikke mye verdt, det må være fler av dem. Og de må stå støtt sammen som et fundament det går an å bygge en tilværelse på. Det klarer Jorunn, av og til.

Men hvorfor skrive en hel bok om denne damen? Er hun verdt det? Tja, noen hevder at alle mennesker er verdt en bok. Eller iallfall en liten notis i en avis. Alle mennesker er selvfølgelig ikke verdt en hel bok, til det må man bidra ganske mye. Alle mennesker er derimot verdt en liten notis. Og de aller fleste får bare den lille notisen.

Historien om Jorunn Aune fra Trondheim er historien om en norsk jente som er ganske lik alle andre norske jenter. Eller kanskje ikke...