Forfatteren tjenestegjorde i UNIFIL-kontingentene, Norbatt VII i 1981 og IX i 1982 i stabskompaniet som fenrik og teknisk ansvarlig for vedlikehold av bataljonens stormpanservogner av typen M113A1. De fleste bøker og skrifter om norsk engasjement i Sør-Libanon har primært hatt hovedfokus på den militære stridsmessige delen, noe denne boken derimot ikke har i samme grad.

Stabskompaniets mange soldater og befal i landsbyen Ebel es-Saqi opplevde en litt annen hverdag enn mange av de som satt ute i AO på OP og CP fra KpA og KpB. Det betyr ikke at Saqi ikke fikk sin kvote av stridshandlinger i løpet av de 13 årene soldater og befal bebodde landsbyens krigsherjede murhus – noe tragiske tap, skader og ulykker mandathistorien så tydelig vitner om.

Det har, i det store og hele, vært skrevet lite om stabskompaniets verdifulle innsats kontingentene igjennom – om de mange og dyktige bidragsyterne, om deres forskjellige egenskaper og funksjoner, og derfor har forfatteren prøvd å gi et lite innblikk i «beltemeken», hjulkjøretøysiden og våpenverkstedets travle og ofte krevende hverdag i løpet av de to FN-kontingentene.

Vedlikehold og reparasjoner av våpen, hjul- og beltekjøretøy i vedlikeholdslaget i trentroppen hadde skyhøy prioritet for å klare å holde bataljonen operativ til enhver tid. Mye og mangt var tuftet på samarbeid og velvilje, improvisasjon, fantasi, kunnskap og erfaring for å holde hjulene i gang, selv om man til tider manglet resurser.

Boken beskriver blant annet også skuffelsen, som mange soldater og befal følte ved UNIFILs unnfallenhet, da Israel krysset FNs «blueline» og invaderte Sør-Libanon den 6. juni 1982 og alt som skjedde før, under og like etter.

Bokmanuskriptet ble til som en følge av forfatterens to dagbøker fra nevnte perioder og beskriver ikke bare arbeid og strev, men også samhold og kameratskap, dagligliv, omgang med lokalbefolkningen, humor og vandrehistorier, samt litt løssluppen galskap under fritid og permisjoner som også var et sentralt og motiverende kapittel de fleste UNIFIL-veteraner minnes med smil om munnen.

Alt dette er nå over 40 år siden, og mye og mangt i INTOPS har endret seg siden den gang, men historiene fra Libanon er fortsatt levende blant de som i sin tid var der og tjenestegjorde.

Trond Setså er 67 år og bor på Lalm i Vågå kommune. Han er pensjonert offiser fra Forsvaret, hvor han jobbet hele sitt yrkesaktive liv.

Setså har tidligere utgitt bøkene:

Mens bålrøyken stiger, Landbruksforlaget, 1991.

Småviltjeger, Bokklubben Villmarksliv, 1998.