Ja visst bør poesi være polemisk. Det er lange tradisjoner i norsk litteratur for det. Henrik Wergeland, Per Sivle, Nordal Grieg, Rudolf Nilsen og Arnulf Øverland.

Ja visst bør poesi være med på å sette dagsorden for samfunnsdebatten.

Sjelesorg og sverdslag - ja visst bør poesi være begge deler.

Det er sagt at den virkelige taperen i alle kriger, er sannheten. Godt sagt, men enda bedre om man legger til barn. Hva er så sannheten om vår verden?

Politimannen Memhet Ciplak som fant tre år gamle Aylan Kurdi på stranden ved byen Bodrum i Tyrkia i 2015, sier at flyktningkrisen og dens ofre er en skam for menneskeheten. Ja, og det gjelder også sultkatastrofen i Sudan i 1993 med barnet som under en gribbs sultne årvåkenhet krabber mot FNs matstasjon. Det gjelder også den brutale bombingen fra amerikanske fly i Vietnam med 9 år gamle Thi Kim Phue - oversprøytet av napalm. De er alle forbrytelser og en skam for menneskeheten. Sammen med overgrepene mot millioner av barn verden over som lider på grunn av krig, sult, sykdom og naturkatastrofer.

Det er dette mye av denne «diktsamling - «Sannheten om vår verden», handler om. Om det hjelper? Jeg vet ikke, men sier vel som den unge fotografen Nilüfer Demir - «... å ta dette bildet av vesle Aylan Kurdi - det var den eneste måten jeg kunne uttrykke skriket fra den omkomne gutten».

Per Andreas Kveseth har undervist i fagene norsk, historie og kunsthistorie i gymnas/videregående skole. Han har skrevet en rekke lokalhistoriske bøker og om arbeiderbevegelsen, samt diktsamlingen «I denne vakreste av alle utbrente verdener» (2009).